Når ble aktivister nødhjelp?

Israel har flere ganger tidligere vist at de er villige til å bruke militærmakt for å stanse skip som forsøker å ta seg inn til Gaza skriver VG

Nødhjelpen inneholder blant annet 700 propalestinske aktivister (sic), som om det er noe Palestina ikke har nok av fra før av? Konvoien av skip med nødhjelp, og aktivster, har fått tilbud av Israel om å la nødhjelpen slippe igjennom hvis den ble losset i en israelsk havn først for gjennomgang.

Aktivistene (sic) var ikke interessert i dette, tydeligvis var konfrontasjon med Israel det primære forholdet, om nødhjelpen til palstinerne kome frem eller ikke var tydeligvis ikke viktig. Noe som ytterligere bekreftes at aktivistene (sic) angrep israelske soldater da de ble bordet.

I norsk presse kan man faktisk lese gjennom linjene hva som skjedde, men det er jo ingen tvil om at dette er enda et grusomt overgrep fra Israels side, eller i hvert fall bør fremstilles på den måten.

Boikott Israel! ... igjen

Støre refser biskopene

For det første, kanskje er det grunn til å gå så langt som å boikotte Israel ifølge enkelte, men hvorfor blir man så mye sintere over Israels handlinger enn andre lands handlinger?

Jeg skal ikke involvere meg i konflikten i midtøsten, jeg vil begrense denne bloggen til norske forhold og derfor kun forholde meg til nordmenns forhold til Israel. Svaret på mitt første spørsmål tror jeg at har mye med den propagandaen (ja, propaganda) vi blir servert i forhold til for eksempel Israels krigshandlinger i Gaza for et års tid siden. Jeg skriver propaganda, ikke fordi det nødvendigvis er løgn, men fordi propaganda manipulerer følelser og meninger. Til sammenligning ble fler sivilie drept i Afghanistan i fjor enn på Gaza i krigshandlinger, en krig Norge er involvert i enda Taliban aldri har skutt en eneste rakett mot oss, allikevel finner vi ikke det samme sinne mot USA eller oss selv. Kanskje fordi vi ikke får servert blodige bilder av ofrene fra Afghanistan på TV i beste sendetid ledsaget av agitatoriske kommentarer?

Hva motivene til Jonas Gahr Støre er lurer jeg på, han har gjort mer for å bedre forholdet og handelen mellom Israel og Norge enn de fleste, og uten å bli fordømt for det av hverken den ene eller den annen. Han refser kriken, men gjør han det av den riktige grunnen?

Hvorfor skriver ingen norske aviser om rettsaken mot Geert Wilders?

Man kan mene mye om Geert Wilders, og gjerne vemmes over holdningene og utspillene hans. Men jeg tror ikke at det er fordi norsk media vemmes over uttalelsene hans at de ikke skriver om rettsaken, jeg tror det er fordi norske journalister innerst inne vet hvor udemokratisk den er og egentlig skjemmes over selve rettsaken.

Vi er inne på et farlig spor når nederlandske myndigheter rettsforfølger individer på grunn av deres observasjoner, irrelevant om de er gale eller ikke. Men hvem skal bestemme når en observasjon er gal? Dette er et langt skritt i retning styreformer vi helst ikke vil sammenligne oss med, og som vi ikke forbinder Nederland med, derfor burde media være svært opptatt av denne rettsaken.

En solid overdose Obama

Norske medier er fyllt til randen med Obama-stoff i forbindelse med tildelingen av fredsprisen i dag. Jeg kikket litt rundt en halvtimes tid før jeg fant ut at det var best å bruke dagen på noe annet enn medier, ellers ville jeg neppe klart å forholde meg objektivt til fyren på mange år. Hva er det med han, som får voksne mennesker til å oppføre seg som fjortiser i møte med tenåringsidolene deres? Jeg tror jeg tar fri i dag og.

Vredens Gnag

Tittelen på denne bloggen er hentet fra gamle Donald-blader, den gang ordføreren i Andeby het Andengen, og er etter all sannsynlighet et ordspill på Verdens Gang. Siden bloggen blant annet er ment å være både mediakritisk og fungere som en generell kommentar til samfunn og politikk, føler jeg at Vredens Gnag fungerer på flere plan og skal ikke låse den til en tolkning. Noen ganger er det kanskje min vrede som vil gnage litt på andre, andre ganger er det kanskje andres vrede som gnager på meg.